HOME | BACK

Johan Svendsen: Symphomies Nos. 1 & 2
Bournemouth Symphony Orchsetra
Bjarte Engeset
(Naxos)

_____________________________________________________________________________________________________________

GRAMMOPHONE Award Issue 1998
Svendsen Symphonies No. l D, Op. 4; No.2 in B flat Op.5 Bournemouth SO / Bjarte Engeset Naxos (71 minutes) (DDD).

The promising young Norwegian conductor. Bjarte Engeset, directs both these captivating symphonies as to the manner born. Phrases are shapely and sensitive, while the Bournernouth band respond with felicitous enthusiasm and plenty of stylish refinement throughout - I fancy they thoroughly enjoyed making the acquaintance of such consistently warm-hearted, beautifully crafted music, The glowing, airy recording emanates from Poole Art Centre Wessex Hall.
A bargain! AA
_____________________________________________________________________________________________________________

VÅRT LAND 23/12 1998
FYRVERKERIET SVENDSEN

Bjarte Engesets innspillinger av Johan Svendsens symfonier sammen med Bournemouth Symphony Orchestra gløder av liv og iver. Innspillingene ånder av et lekent nærvær og en kunstnerisk vilje som gjør Svendsen akkurat så fargerik og sprudlende som han er – men som ikke alle hans fortolkere har vært like flinke til å gjøre ham. Også i de vare og rolige partiene av symfoniene puster musikken av den samme intensitet og liv, ømhet og samtidig fasthet som ligger som klangbunn gjennom begge verkene. Det skinner gjennom at det rutinerte orkesteret har latt seg begeistre av symfoniene, og de har tydelig funnet det svært inspirerende å la seg lede av Engesets kyndige og samlende hånd. Det er bare å føre seg opp på innspillingenes etter hvert ganske lange tabula gratulatoria.Gisle Skeie/Vårt Land

_____________________________________________________________________________________________________________

Onsdag 9. september 1998
Vinnende Svendsen-tolkning 
Den norske dirigenten Bjarte Engeset er i ferd med å gjøre internasjonal karriere.
Ikke minst er han velsett hos ledende engelske symfoniorkestre – i fjor ledet han The Royal Philharmonic Orchestra,
og i denne ferske innspillingen Bournemouth Symphony Orchestra.

Hjemmebane
Repertoarmessig er han imidlertid på hjemmebane – med Johan Svendsens to symfonier. Det er interessant å sammenligne engelske og norske orkestres tilnærming til disse verkene. Norske tolkninger er vel gjennomgående mer "iltre" og pågående, men til gjengjeld eksellerer Bournemouth-symfonikerne i både lyrisk sødme og i festivitas;
åpningssatsen i den første symfonien nyter for eksempel godt av sjelden klanglig fylde.

Man kunne undertiden ha ønsket at både Engeset og orkesteret hadde gått litt hissigere til verks – for eksempel Andante-satsen i D-dursymfonien klinger en smule "satt". Riktignok aksentuerer dete kontrasten til den påfølgende, viltre scherzando-satsen.

Høyt nivå
Annen symfoni har i høyere grad enn den første en bredde i tilslaget som harmonerer godt med Bournemouth-orkesterets spillestil. Især Andante sostenuto-satsen klinger både storslått og uttrykksfullt.

I det hele holder tolkningene et høyt nivå. Man gleder seg over både mange delikate orkesterdetaljer og over Engesets overblikk og likefremme, "sunne" Svendsen-oppfatning.
Av Jarle Sørå/Verdens Gang

_____________________________________________________________________________________________________________

Allmählich tritt er aus dem grossen Schatten seines Landsmannes und Freundes Edvard Grieg heraus, der 1882 bekannte: "Er hat genau all das, was ich nicht habe – und das ist eine natürliche Beherrschung des Orchesters und der grossen klassischen Formen." Tatsächlich fühlte sich der aus Oslo stammende Johan Svendsen (1840-1911) in der symphonischen Kunstmusik derart pudelwohl, dass er gar nicht erst auf nordische Volksweisen-Einmaleins zurückgreifen musste. Die romantischen Proportionen und Konturen, die das Bournemouth Symphony Orchestra nun mit frischem Wind freilegt, atmen den Geist von Brahms und in der 2. Symphonie sogar den Wagners, ewahren sich jedoch dank der reduzierten Emotion die wirkungsvolle Farbigkeit und damit ihre entdeckungswürdige Souveränität.

Guido Fischer/Scala 1/99 Jan-Feb
Interpretation: sehr gut
Klang: sehr gut

_____________________________________________________________________________________________________________

If you are not familiar with the work of Svendsen it is not unlike Mendelssohn or Schumann or early Tchaikovsky. In fact, while listening to Svenden’s 2nd Symphony I recalled Tchaikovsky’s 1st at several points. Actually, the Norwegian composer lived from 1840 to 1911 and was close to Grieg, whose symphony sounds very much like Svendsen’s. In fact, on hearing Svendsen’s 1st Symphony, Griegbanished his. Svendsen’s symphonies are traditional, four movement affairs and don’t break any new ground. The music is full of beautiful melodies which are occasionally memorable, like the lovely work in the third movement of Symphony #2. The writing for woodwinds is particularly delightful.

These same works were in my collection on a Musical Heritage Society CD (MHS 512493Z) with Neeme Jarvi conducting the Gothenburg Symphony Orchestra. As usual, Jarvi sounds like he is in a hurry to catch a plane. Virtually every movement in his hands is faster, the finale in the second symphony is almost two minutes quicker. The sound on that disc is also not as full bodied as the Naxos alternative.

Engeset and his orchestra play as if they believe in this music. It has a tenderness and depth of meaning that eluded Jarvi. In fact, at the end of the first symphony I muttered, "Now audience applauds wildly." The slightly slower tempi allows the music to breathe and develop. The sound, as I mentioned, is wonderful. While this may seem like a short review, and it is, there is little else I can think of to say. If you have the Jarvi you really ought to hear this. If you don’t you will be pleasantly surprised at this lesser-known composer.
Copyright © Robert M. Stumpf II, 1998.

_____________________________________________________________________________________________________________

Svendsen for alle
Her får vi nok en innspilling av Johan Svendsens to symfonier, sikkert noe av den mest velkomne kombinasjonen som CD-produsenter kan finne. Fra før av finnes disse symfoniene i en - til nå uovertruffen - praktinnspilling med Mariss Jansons og Oslo-filharmonien, Gøteborg-symfonikerne og som siste skudd på stammen med Rasilainen/Kringkastingsorkesteret.

Det er altså nok å velge mellom, men dette er Naxos' bidrag til floraen - og dermed til en sympatisk pris som gjør betegnelsen 'Svendsen for alle' høyst levende. Bjarte Engeset, til daglig sjefsdirigent for Tromsø Symfoniorkester, har tidligere i år vist at han mestrer sin Svendsen på en upåklagelig måte da han dirigerte Oslo-filharmonien tidlig i sesongen. Her får han følge av et av brittenes topporkestre, Bournemouth-symfonikerne.

Johan Svendsen har likesom måttet finne seg å stå i halvskyggen, delvis skjult av sin samtidige Edvard Grieg. Men historisk sett var det motsatt. Det var Johan Svendsens første symfoni som fikk hans mer berømte landsmann til å skrive de berømte ordene 'Må aldri oppføres!' på partituret til sin egen c-moll symfoni - og som siden førte til at han valgte det minimalistiske formatet med romanser og lyriske stykker som sin uttrykksform framfor den konsertante og symfoniske.

Slik ser vi at Johan Svendsen øvde den avgjørende innflytelse for han som siden ble Norges mest kjente toneskaper. Om Svendsen hadde stor betydning for Griegs kompositoriske løpebane, var han også et kjent navn i sin samtid. Han spilte med Saint-Saëns, var en venn av Franz Liszt og Cosima og Richard Wagner ble hans kones gudforeldre da hun konverterte fra jødedommen til kristendommen i 1872.

Både orkester og dirigent fortjener ros for denne innspillingen som ble gjort sommeren 1997. For Bjarte Engeset kan med dette dokumentere sitt sikre grep om de to eneste norske symfoniene som kan sies å ha et visst internasjonalt tilsnitt. Dermed tar han steget til å i en slags internasjonal 'Johans-Svendsen-dirigent'.

Men ikke minst orkesteret trenger denne innspillingen for å kunne vise at det er i sin fulle kraft. Som kjent må deler av orkesterets aktiviteter denne sesongen innstilles. Økonomien strekker ikke til, antall faste orkestermedlemmer er kuttet drastisk ned og det er snakk om bare å opprettholde grunnstammen - kammerorkesteret.

Dette er synd, for dette hundre år gamle sørengelske orkesteret tilhører gruppen av de fem-seks symfoniorkestrene utenom London som de siste årene har bidratt til dra oppmerksomheten vekk fra konsertlivet i London. Vi skulle så gjerne sett at det kunne følge med sine kolleger i Manchester, Liverpool og Birmingham videre på en spennende ferd. Nå ser det ut til at det sammen med Hallé-orkesteret i Manchester går en svært uviss framtid i møte. Derfor er denne innspillingen mer enn velkommen. Den er også et håndslag til musikere som i dag bokstavlig talt kjemper på en kamp på 'liv og død', for sin eksistens som orkester.

Nå er også dette en svært representativ og sympatisk innspilling. Det vil være urettferdig å sammenlikne med Oslo-filharmoniens brillians, men i forhold til Kringkastingorkesterets nylige CD er dette en innspilling med et langt fyldigere lydbilde og en rikere klang. Her møter vi et fulltonende symfoniorkester. Det spilles med større presisjon, men innspillingen savner avgjort den friskhet og det ungdommelige gå-på humør som vi finner hos Kringkastings-musikerne.

Nå kan man kanskje innvende at Kringkastingsorkesteret spiller Johan Svendsen litt for feiende flott, og at Bournemouth-versjoner lar symfonienes dramatiske tyngde komme mer til sin rett, samt legger vekt på den smakfulle orkesterklangen som Svendsen var en mester til å skape. Dess mer du hører på dette opptaket, jo mer vil du sette pris det varme og gode lydbildet i opptaket. Dette slår for alvor gjennom i førstesatsen i den andre symfonien hvor Bjarte Engeset velger mer fordypende ro - og dermed et majestetisk løft - enn det vi finner hos Rasilainen.

Men det avgjørende for meg er at dette er en god nok innspilling til en pris som mer enn gjerne forsvarer betegnelsen 'Svendsen for alle'. Velkommen til en feststund!
Kjell Moe

_____________________________________________________________________________________________________________

It seems that many composers had a way of composing their first symphonies with freshness, excitment, somewaht bold but never exaggerated or flabbing, where their identity, although not yet materialized, always managed to prop up somehow.

Johan Svendsen's First Symphony was a success due to the confidence in the musical thoughts & expressions, with an exciting Mendelssohn-Barthody like firstmovement, a meditative second movement (Andante) and a sparking like third movement. the Finale began with majesty & grandeur before festive optimism sets in & gave the work a resounding close. The symphony was such a success that Edvard Grieg withdrew his symphony & forbade it from ever being performed (I personally think that Grieg was wrong, for the work has originality, identity & confidence and conductors like Neemi Jarvi were right in performing and recording Greig's interesting work by the early 1980s).

The Second Symphony is somewhat a more serious work although it shares the similiar passion & energy as its' predecessor. The structure & tempos are configured with similiarity & hints of Wagner are noticeable.

Bjarte Engeset & the Bournemouth Symphony Orchestra gave a commited & an exciting performance. Although Jarvi's recording with the Gothenburg Symphony Orchestra under BIS performed with excitement & conviction, Engeset's recording under Naxos measures up to his. The Difference? The Naxos recording is about $12.00 cheaper than the BIS recording while the level of Engeset's & Jarvi's performance remained somewhat the same, with little distinguishments in their professionism as among the first-class orchestras.

What do you think?
Recommended.

It was the appearance of Johan Svendsen's First Symphony in 1867 that convinced fellow Norwegian Edvard Grieg to suppress his own first effort in the medium. Grieg was right. Svendsen's First is a remarkable achievement for its day, a superbly crafted work conservative in style but with a real breath of fresh Nordic air blowing through its four movements. Svendsen's only problem is that he never made any further creative progress, as the Second Symphony proves. It's just as appealing as the First, but two is surely enough. Actually there was a Third Symphony, apparently tossed into the fire by the composer's wife during a marital spat, but unlike such similar instances as the lost Eighth Symphony of Sibelius, it's kind of hard to argue that this no doubt calamitous personal event also was a major blow to Western culture. Be that as it may, this disc offers fine performances of youthful, attractive music at an irresistible price.
David Hurwitz/Classics today

_____________________________________________________________________________________________________________